Den stressede studenten høres kanskje ut som en klisjé, men for noen er det blodig alvor. Og for noen veldig få kan studentlivet være det siste livet de har.

Døren på Burger King Munkegata går opp, og inn kommer en smilende Jørgen Holst. Fotografen vinker ham bort til bordet ved ballbingen, og Holst legger fra seg jakken før han går bort til disken og bestiller seg en Royale med ost og en milkshake, som han betaler kontant.
– Jeg tåler ikke ketsjup lenger, det ligner for mye på blod, sier Jørgen med et tomt blikk.
– Og dessuten liker jeg ikke Heinz ketsjup, æsj.
Jørgen var ikke kommet lengre enn halvveis i bachelorgraden før presset ble for stort. Han sier han kjenner seg igjen i mange av leserinnleggene som beskriver studentlivet som hektisk, og han mener studiehverdagen ikke tas nok på alvor.
– Det er klart det er mørketall, man skal jo helst ikke prate om folk som klikker. Men personlig kjente jeg to på samme linje som ikke lenger er tilregnelige, og jeg vet at det er mange flere.
Jørgen viser arrene sine til Duskens utsendte journalist. Han bretter opp den rutete skjorten, men først slikker han fingrene.
– Jeg synes det er så ekkelt med fett og søl på skjorten, sier han leende, og tørker spyttet på hendene i det pistrete håret.
– På denne måten slipper jeg å kjøpe voks, forteller Jørgen.

- Annonse -

Selv om allmenheten ikke ofte hører om studenter som gir opp og blir tulleruske (eller i verste fall vandrer til de evige jaktmarker), forteller sjefspsykiater ved BUP Levanger, Olav Torgeirsson, at fenomenet er utbredt.
– Det skjer hyppigere og hyppigere, men det er klart at ingen ønsker å ta ansvar. Den gjengse oppfatningen blandt utdanningsintutisjonene er at man selv velger studie, og dermed også selv velger presset.
Torgerisson sitter med armene i kors på kontoret sitt. Han har det ene beinet oppå det andre, og buksesmekken er åpen. Gjennom glidelåsen kan man skimte en Looney Tunes-truse, et paradoks av et plagg (eller skjebnens ironi? Undertegnede er ikke så dreven på slike begreper) med tanke på intervjuobjektets profesjon. Kontoret lukter ikke så mye, egentlig, men i bokhyllen er det veldig mange bøker.
– Når kommer dette på trykk, egentlig? sier Torgeirsson til Duskens reporter.
-Hallo? Er De stum? spør han videre.

Tilbake på Burger King er Jørgen Holst ferdig med å fråtse i pommes frittes (fransk for pomfri). Han klapper hendene sammen, sannsynligvis i tro om at frityrfettdråper vil skvette av fingrene og gjøre dem rene.
– Det var en tung tid, jeg snakker veldig lite om det til noen. Det gjør vondt.
Duskens fotograf knipser et bilde av intervjuobjektet, men har glemt å skru av blitsen. Alle gjestene rundt og barna i ballbingen snur seg mot Duskens opptog. Vi bestemmer oss for å gå.
– Ta med resten av burgeren, sier fotografen skarpt til Jørgen.
– Mgmflmflmf, sier intervjuobjektet tyggende.

- Annonse -