Tekst: Maren Høgevold,

Foto: Domino Recording Company,

Publisert: 13.02.2018 17:00,

Bandet med flere hitlåter fra tidlig på 2000-tallet har sluppet nytt album. Dette er et de godt kunne vært foruten.

Always Ascending er Franz Ferdinands femte studioalbum, og kommer fem år etter det forrige. Bandet ble kjent etter et sterkt debutalbum i 2004, og med låta «Take Me Out» som helt tydelig var en gitarbasert rockelåt. Nå, 14 år senere, er denne gitarlyden nesten ikke å finne igjen.

Tema i Always Ascending later til å være enkle tekster og rytmer man skal kunne danse til. Og joda, dansbart er det. Men det er kjedelig pop-rock som ikke skiller seg ut i mengden av pop-rockband. Noen låter funker ok, men mesteparten er veldig forglemmelig.

Les også:Choosing Mental Illness as a Virtue er et album få vil huske

Det er tydelig at første låt og tittelspor «Always Ascending» prøver å dra deg med inn i musikken med en progresjon som høres ut som en malstrøm før det hele eksploderer og låta virkelig starter. Men jeg er ikke overbevist. Låta er kjedelig og irriterende med alle gjentagelsene. Herfra går det ikke oppover, selv om det finnes et par bedre stunder.

Man skal over halvveis i plata før det beste dukker opp. «Huck and Jim» er en av de sterkere låtene. Vi hører færre elementer mixet inn enn majoriteten, og låta virker mer autentisk. I tillegg har låta en veldig kul progresjon. «Feel the Love Go», som ble sluppet som en singel i forkant av albumet, falt også mer i smak enn andre. Det tok noen avspillinger, men disco-rytmen og den utrolig enkle teksten er vanskelig å ikke slippe inn i varmen, i hvert fall i det den spilles av.

Les også:Great News er rett og slett for gode for seg selv noen ganger

Kanskje Always Ascending er verdt å høre gjennom for å finne de få øyeblikkene man kan sette pris på. Eller kanskje man skal la være og heller høre på noe annet. Utviklingen til Franz Ferdinand har ikke endt opp på et heldig sted i Always Ascending, men vi har tidligere hørt at de kan mestre pop-rocken og lage kul og interessant musikk. Plata er generelt kjedelig, men kanskje det finnes håp for eventuelt neste. Vi får se om noen år.

- Annonse -