Tekst: Vilde Øines Nybakken,

Foto: Kolon forlag, Egil Haraldsen og Ellen Lindberg,

Publisert: 16.02.2018 09:58,

Joakim Kjørsviks siste bok sender tankene til bipersonene i våre egne liv.

Folk jeg husker kom ut før jul, og har allerede rukket å bli populær. Kjørsvik har to utgivelser bak seg som begge har høstet gode kritikker, historiesamlingen Åpenbart ingen nabo (2007) og romanen I fjor var en lang natt (2013). Hvis du ikke har merket deg navnet hans ennå, er dette en ypperlig anledning.

Boken er en samling fortellinger av ulik lengde. Noen av fortellingene er bare banale enkeltsetninger, som «Theodor»: «Jeg husker Theodor, den kødden». Andre er mer aforistiske, som «Meg»: «Hvor mange av de jeg husker, har glemt meg?» At alle tekstene starter med «Jeg husker …» skaper en behagelig rytme gjennom boken. Noen karakterer går igjen, som Ruset, Svenske-Laura og Bokka-Marit, mens andre nærmest er som statister, navnløse: «En fyr», «Bølle på Bristol», «En taxisjåfør». Formen er inspirerende, og gjør det vanskelig å ikke begynne å tenke på folk en selv husker, bipersoner i ens eget liv, når man legger fra seg boken.

Tekstene har et realistisk preg, men nå og da grenser de over til det surrealistiske, gjennom snakkende rådyr eller en kvinne som holder hovedpersonen fanget på loftet sitt i sju ganger sju år. En til tider Erlend Loesk humor gjennomsyrer boken, kanskje mest tydelig i «Hilde Renate», når han reiser ut til skogen: «Jeg […] fortsatte å gå til jeg stupte av utmattelse, våknet under åpen himmel av at et rådyr slikket meg i skrittet. Jeg hvisket til rådyret, som het Linn Kristine, at det faktisk ikke var elgen som var skogens konge, men ekornet. […] Ryktet spredte seg fort. Det ble et veldig rabalder. Biene samlet seg i en gjeng og ville ta meg, men fikk ikke lov av prestekragene. Drama, drama, drama.»

Flere språklige perler viser godt hvordan Kjørsvik brilliant mestrer både den korte, Instagram-vennlige formen, og den lengre, mer prosaiske. For eksempel når hovedpersonen blir slått til av en fyr på et julebord: «Jeg var like ved å falle baklengs over det lave smijernsrekkverket […] men Linn grep meg i jakka og fikk dratt meg om bord i livet igjen.» Man kan ramse opp snertne eksempler fra boken i det uendelige. De fungerer godt alene, men å lese hele boken gir fortellingene den tyngden de fortjener.

- Annonse -