Tekst: Inga Stenøien,

Foto: United International Pictures,

Publisert: 19.02.2018 15:35,

Call me by your name hyller det usagte og presenterer kjærlighet på sitt vakreste.

Call me by your name presenterer et univers hvor man ønsker å forbli i evig tid. Filmen utspiller seg på 80-tallet på den italienske landsbygda, og er muligens én av verdens vakreste kjærlighetshistorier. 17 år gamle Elio bruker dagene på å transkribere pianomusikk, feste, og daffe. Livet hans tar derimot en ny vending når den 24 år gamle amerikaneren Oliver kommer for å jobbe en sommer som farens assistent. Filmen omsvøper det skjønne og vakre, og tar tak i relevant tematikk uten å skrike moralprekener.

Selv om filmen er romantisk, er den på ingen måte dynket i kliss. Regissør Guadagnino balanserer svært godt ideen om evig kjærlighet og virkeligheten karakterene lever i. Det er ingen følelser som virker overspilte eller påtatte. Dette kommer av gode skuespillerprestasjoner, men også av at de fleste dialogene er korte. Her blir det meste sagt mellom linjene, og elementer som symbolikk og musikk underbygger stemningen. En stor del av soundtracket består av klassisk pianomusikk, som kan tenkes er spilt av Elio. Musikken mimer det han føler, og gir innsikt i hva han tenker. Et eksempel er når Oliver entrer et rom hvor Elio spiller, og musikken raskt beveger seg fra rolig til buldrende og massivt. Det kan trygt sies at filmen hyller det usagte.

Filmen spiller på alle klisjéelementer man kan tenke seg, inkludert firkantdrama, forbudt kjærlighet, og den evig populære sommerromanse-tematikken. Filmen skal derimot ha skryt for mer troverdig og reell problematikk enn de fleste romantiske filmer jeg har sett. Subtil diskriminering av homofile kommer fram, men ikke på en overtydelig eller påtatt måte. Hovedproblemet er hovedsaklig deres egen frykt, ikke andres dømmende blikk.

Det eneste jeg stusset over var slutten. Guadagnino balanserer uoppnåelig kjærlighet og håpet om å være sammen for alltid svært godt gjennom nesten hele filmen. De siste 20 minuttene virker det derimot som om han prøver å presse fram en avslutning. Symbolikken og noen av dialogene framstår en smule påtatt og overdrevet. De fleste i publikum hadde nok forstått poenget uten det ekstra laget av bitterhet. Dette er likevel småpirk. Filmen etterlater en sår, melankolsk følelse som får meg til å ønske jeg kan se tre fjerdedeler av filmen på nytt, men forlate kinosalen før slutten. En vakrere framstilling av kjærlighet skal man lete lenge etter.

- Annonse -