Tekst: Jenny Westrum-Rein,

Foto: Mari Haugan,

Publisert: 17.02.2018 14:26,

Han dro til Trøndelag med en skjult plan om å spille musikk,
og dro hjem igjen som Norges tristeste låtskriver.
Nå er Jonas Alaska ute på turné igjen.

Hva er ditt beste konsertminne?
David Bowie i Oslo Spektrum i 2003. Jeg var fjorten år, og så fan som det går an å bli. Jeg sverger, vi hadde øyekontakt. Det å ha hatt øyekontakt med David Bowie, med de rare øynene der. Det var helt topp. Det var en fantastisk opplevelse.

Hvor føler du deg hjemme?
I Åmli, der jeg vokste opp. Jeg føler meg også ganske hjemme i Oslo nå, og i New York. Jeg føler alltid at jeg hører til når jeg kommer til New York.

Hvilken av dine egne låter er din favoritt?
De nyeste låtene mine er alltid
favoritter. «If only as a ghost» blir jeg heller aldri lei av å spille. Jeg har også blitt veldig glad i «The Moon & The Steeple»

I Samfundets backstagerom er stemningen spent. Det er fire timer til konsert, og Jonas Alaska er i gang med å forberede seg mentalt. Han sitter framoverlent på kanten av sofaen og fikler med snuseska.

– Jeg elsker ikke turnélivet, forteller Alaska.

– Jeg liker å stå på scenen og spille. Det synes jeg er gøy. Alt før er ikke så gøy.

Det er nesten tre år siden sist Alaska var på bandturné. Nå er de i gang igjen, med releaseturne for plata Fear is a Demon. Det betyr tidlige morgener, sene kvelder og nervøsitet.

– Før en konsert som denne på Samfundet tenker jeg på den hele dagen, og jeg tenkte på den under konserten i går, sier Alaska.

– Jeg blir ofte nervøs før jeg skal spille. Jeg slapper ikke av.

Da går tankene til å huske tekst, passe på stemmen, og bekymre seg for alt man ikke
kan kontrollere. Mye av grunnarbeidet er gjort før Alaska går på scenen. Samtidig er det godt å være tilbake på jobb.

– Noe av det beste jeg vet med konsert er etter konserten: Når jeg kan ta en snus og kveile sammen kablene og pakke sammen utstyret. Å være ferdig, samle seg litt og slappe av.

Les også:Intervju med Trondheim Calling-bandet I Like To Sleep.

Skjult plan

I lang tid drev Alaska med kunst, da hovedsakelig malerier. Som barn trivdes han med å tegne, og som tiåring begynte han med kunst på den lokale kulturskolen i Åmli i Aust-Agder, hvor han vokste opp.

– Jeg har alltid vært veldig kreativ. For eksempel syntes jeg at å skrive stil på skolen var dødsgøy, sier han og ler.

– Jeg har alltid vært en sucker for sånt.

Alaska forteller at han har begynt å male litt igjen i det siste.

– Jeg fant et rom i kjelleren i blokka der jeg bor. Det er befriende å gjøre noe kreativt som ikke skal bli til noe.

Kunstinteressen bragte Alaska til Trøndertun folkehøgskole på Melhus. Storebroren var tidligere elev, og skolen hadde en kunstlinje.

– Jeg hadde nok en slags skjult plan om å spille mye musikk. Jeg skrev masse sanger på Trøndertun. Alle var helt forferdelige, forteller Alaska.

– Jeg hadde spilt litt i kulturskole-rockeband, og de to årene før Trøndertun lærte jeg meg alle Bob Dylan-låtene på gitar.

Nevroser

Den skjulte planen slo godt ut. Jonas Alaska er nå kjent som en av Norges tristeste låtskrivere.

– Jeg tror ikke jeg er den eneste som sier at det fort er i de litt mørkere eller vanskeligere tingene man finner noe å skrive om. Det er veldig vanskelig å skrive en glad sang, forklarer Alaska.

Han tror ikke at han har skrevet en eneste glad-låt. Selv om han kan kjenne på gode følelser blir det vanskelig å skrive musikk om det.

– Det blir mye mørkt. Jeg henter mest inspirasjon fra egne erfaringer. Knausgård var en stor inspirasjon på den forrige plata, forteller han.

Plata Fear is a Demon fra 2017 handler hovedsakelig om frykt. Selv mener Alaska at han er en litt nevrotisk type.

– Jeg kjenner en del på frykt, selv om det blir satt veldig på spissen når man lager et album med frykt som tema.

– Jeg er for eksempel veldig redd for hoggorm, sier han og ler.

– Folk flest er litt deppa

Siden debutalbumet i 2011 har det gått i ett for Jonas Alaska. Han håper at publikum kan kjenne seg igjen i musikken han lager.

– Jeg vil at publikum skal kunne bli inspirert, spesielt om det er folk som driver med musikk. Jeg er veldig opptatt av tekstene. Forhåpentligvis hører folk at dette er noe genuint som jeg har lagt mye tid i, forteller han.

Ofte opplever Alaska at publikum forteller at de kjenner seg igjen i tekstene hans, og henter ut spesifikke tekstlinjer. Stemningen i salen avgjør om han føler kontakt med publikum.

– Det er ofte med de mørkeste, tristeste låtene jeg får mest kontakt. Jeg tror folk generelt er litt deppa. Det er en rar situasjon å leve i, med mange ting som kan gå galt, sier Alaska.

–Det er ikke lett å være menneske, avslutter han.

- Annonse -