Tekst: Emil Øversveen, journalist i Under Dusken,

Foto: Tonje Thomassen,

Publisert: 14.02.2018 11:53,

I det moderne samfunnet har medisin blitt den nye religionen.

Vi lever i et samfunn hvor hverdagen gjennomsyres
av medisinsk makt og kontroll. Denne
tendensen er på ingen måte ny – allerede på
syttitallet konstaterte den amerikanske helsesosiologen
Irving Zola at medisin hadde fått en
stadig mer sentral rolle i samfunnstyringen, og at
legevitenskapen hadde erstattet mer tradisjonelle
kontrollorganer som rettssystem og religion.
Det nye er at denne kontrollen ikke lenger bare
kommer fra helsevesen og stat, men også fra
presse, reklamebransje, sosiale medier, og andre
kommersielle aktører.

Et utrykk for utviklingen er at helse i økende
grad har blitt digitalisert. Helse har blitt
forvandlet til fitness: Vi overvåker hjerteslagene
våre gjennom pulsklokker og fitnessarmbånd,
planlegger måltidene våre ut fra kalorier og
næringsinnhold, og logger resultatene våre når
vi trener, slik at vi kan følge framgangen fra
uke til uke. Slik forvandles kroppene våre til
remser med tall som skal forbedres gjennom
kontinuerlig selvdisiplin og -kontroll.
Den medisinske makten preger imidlertid ikke
bare det vi gjør når vi spiser eller trener. Siden
absolutt alt vi gjør i prinsippet kan påvirke helsen
vår, finnes det heller ingen grense for hvor mye av
hverdagen som kan gjøres medisinsk relevant. Vi
hører det er bra for hjernen å veksle mellom ulike
ruter i det daglige, så vi går en omvei til bussen.
Vi hører at for lite eller for mye søvn kan føre til
depresjon, så vi legger oss tidligere. Vi hører at å
ha telefonen i lommen kan ødelegge sædcellene
våre, så vi legger den fra oss på bordet. Hver for
seg utretter ikke disse tingene så mye, men om
vi bare gjør mange nok små endringer over tid,
tenker vi at summen forhåpentligvis vil være nok
til å holde oss så friske som mulig.

På denne måten blir helse et evighetsprosjekt
som detaljstyrer stadig mer av livene våre, alltid
med den gnagende skyldfølelsen over at vi kunne
gjort mer. Dette evighetsprosjektet forventes
vi alle å delta i, og gjør vår fysiske og mentale
helsetilstand til en indikasjon på vår moralske
verdi som mennesker. Helse forventes å gå foran
alle andre hensyn, og de som av ulike grunner
velger å prioritere den bort, for eksempel ved
å røyke sigaretter, anses som uansvarlige og
irrasjonelle. Det å være usunn blir stadig mindre
sosialt akseptert, og det i et samfunn som lover
oss mer personlig frihet enn noensinne.

Samtidig finnes det store sosiale forskjeller. I
Oslo dør menn som bor på Sagene i snitt ni år
før de som bor på Vestre Aker, og på nasjonal
basis er fattige overrepresentert i så godt
som alle sykdomsstatistikker. De dramatiske
helseforskjellene mellom sosiale klasser tyder
på at det ikke først og fremst er individuelle
valg, men samfunnsmessige faktorer som i siste
instans avgjør hvordan vi lever og dør.

Det meste tyder på at vår generasjon går en
usikker framtid i møte. Økonomien er sviktende,
den politiske situasjonen uforutsigbar, og miljø-
krisen virker stadig mer umulig å forhindre.
Som kollektiv virker vi ute av stand til å ta de
nødvendige grepene som kan styre oss unna
krisene som finnes på alle kanter. For individet
blir helse en måte å ta kontrollen tilbake – selv
om framtiden er umulig å påvirke, kan vi i det
minste bestemme hvilken kroppsfettsprosent
vi møter den med. Medisinens fremste styrke
er at den er umulig å argumentere mot på sine
egne premisser – selvfølgelig er det bedre å være
frisk enn syk, å leve lenge heller enn kort, å trene
heller enn å la være. Neste gang du løper på
tredemøllen kan det likevel være verdt å spørre
seg hva du egentlig er på vei mot.

- Annonse -