Tekst: Frederick A. Baade,

Foto: Trond J. Stavås,

Publisert: 11.02.2018 13:51,

Det finnes foreløpig ingen kur mot alzheimers eller demens, men den gamle mp3-spilleren din kan hjelpe.

Du har kanskje sett dokumentaren Alive Inside eller lignende videoer på nett av demente som får høre på musikk fra sin ungdomstid. En gammel mann får et headsett på ørene med Elvis eller The Beatles strømmende ut. Plutselig kvikner han litt til, og begynner sånn smått å danse eller nynne med. Selv om han har blitt stadig mer fåmælt i det siste, synger han med så godt han kan og husker nesten alle ordene.
Det er ingen tilfeldighet, og dette fenomenet kan med fordel brukes som en del av terapi og pleie. Selv om effektene vi ser på video ikke varer mye lenger enn pasientene har musikk på øret, kan regelmessig bruk av musikkstunder i omsorgen også ha noen langvarige effekter. For eksempel å lindre ensomhet, angst, og depresjon, som også kan opptre sammen med demens. Men da må vi bruke musikken på rett måte. Det funker ikke å gi bestefar en mp3-spiller med tilfeldig musikk han aldri har hørt, og vipps så kan han
stelle seg selv igjen.

Les også:Tuareg-folkets ørken-blues har i tiår gjennomsyret deres frihetskamp.

Elvis gir en bedre hverdag

For det første, musikken i seg selv fører ikke til disse positive effektene. Det er dessverre ingen mirakelkur. For at musikk skal ha best mulig effekt, må bestefar være kjent med det han hører, huske det, og like det. Det må være musikk han er glad i, på en eller annen måte. For det andre, kan musikken aldri erstatte vanlig omsorg, men om det kombineres kan det forbedre både bestefars og pleierens hverdag. For det er ikke bare musikken det handler om, men det å kunne kjenne på minner knyttet til musikken, det å kjenne seg selv igjen, og det å føle seg sett og forstått av andre. Det handler om å få kontakt igjen – både for pasienten og pårørende.

Straks hun begynner å spille for dem blir det ro i de rastløse, de stumme begynner å nynne med, og i etterkant får hun høre av pleierne at de nå ser pasientene i et helt nytt lys. De gjenkjenner mennesket i dem igjen.

Nevrologen Oliver Sacks skriver i boken sin Musicophilia om flere tilfeller hvor demente reagerer positivt på musikk. Blant annet forteller han om en musikkterapeut som skal underholde en håndfull alzheimerspasienter. Straks hun begynner å spille for dem blir det ro i de rastløse, de stumme begynner å nynne med, og i etterkant får hun høre av pleierne at de nå ser pasientene i et helt nytt lys. De gjenkjenner mennesket i dem igjen. I en artikkel fra NRK i 2012 kommer det også fram at daglig sang ikke bare hjelper pasienten, men også fører til lavere sykefravær hos pleiere. Bruk av musikk i omsorgen er virkelig lovende, og burde utforskes mer og utnyttes. Men hvordan vil slik behandling bli påvirket i framtiden av endringer vi ser i lyttevaner og musikkbruk allerede nå?

Ingen flere Stones-fans

Siden forrige århundre har måten folk lytter til musikk forandret seg drastisk. Med strømmetjenester kan du høre på hva enn du vil, døgnet rundt, og du betaler som regel ikke mer enn én hundrings i måneden. På femtitallet måtte ungdommer spare opp ukelønna for å få råd til et knippe singler, mens musikken i dag er så tilgjengelig at den nesten er blitt allemannseie. Det må jo ha gjort noe med hvordan vi verdsetter og lytter til musikk, men et mer interessant spørsmål er hvorvidt det har forandret hvordan vi blir påvirket av musikken.

Én av farene med denne utviklingen er at folk i verste fall slutter å sette pris på musikken og kun etterlyser musikk, det vil si bruksmusikk du egentlig ikke skal legge merke til. Da vil de også slutte å oppleve de positive effektene musikk kan ha på kropp og sinn. En annen fare, knyttet til demens, er at pleiere og familie i framtiden rett og slett ikke vet hvilken musikk du har knyttet sterkest bånd til. I dag hører en gjennomsnittlig lytter på musikk i større mengder og med mer variasjon enn han ville gjort for noen tiår sider. I tillegg virker det som band eller artister ikke er en like stor identitetsmarkør som tidligere, det er snarere musikk i seg selv som har tatt over. Du er ikke Beatles- eller Stonesfan i 2017, du er musikkinteressert.

Les også:Bandet I Like To Sleep visste ikke helt hva de gjorde på Trondheim Calling.

Saumfar Ipoden

Dersom du er så uheldig at du én dag begynner å utvikle alzheimers, blir det en vanskelig jobb for dine pårørende å skulle finne den musikken som kan hjelpe deg mest. Så hva kan du gjøre for å lette denne byrden? Lag en liste, vel! Det rådet fikk jeg med en av NTNUs beste forelesere, Nora B. Kulset, da hun hadde faget Musikk og hjernen, om blant annet dette temaet – og det rådet følger jeg nå opp.

Jeg kan forsikre om at det langt ifra er en dyster affære. Jeg lo godt – og ble litt flau, da jeg gikk gjennom gamle mp3-spillere og spotifylister. Jeg anbefaler alle, og har tvunget noen i musikkredaksjonen, til å gjøre det samme. Ikke bare sleng alt gammelt på en spilleliste og la den ligge, men finn det som ennå river litt i hjerterota, får blodet til å pumpe, eller tårene til å renne. Finn det som har satt spor og ta vare på det, fordi musikkminnet, sammen med kjernen av din person, er noe av det siste som svinner hen i demens. Tar du vare på musikken har du den livet ut.

Frederick A. Baades alzheimersliste:

Motorpsycho – «Walking on the water»
Motorpsycho dominerte tiden min på videregående. Denne låta er fra den første av platene deres jeg hørte. Hekta fra første stund.

Bigbang – «All the time»
Bigbang er det bandet som har vært med meg lengst. Det er en stund siden jeg sist hørte på dem, men denne låta vekker ennå mange gode minner.

Sonic Youth – «Incinerate»
Denne låta fant jeg først på Guitar Hero – litt flaut. Men Sonic Youth ble raskt ett av mine favorittband, og den største grunnen til at jeg ennå romantiserer søppeldynga som er New York.

Soundgarden – «Rusty cage»
Fra den obligatoriske grungeperioden. Jeg hadde et gjensyn med plata Badmotorfinger etter Chris Cornell gikk bort i fjor. Han gir meg ennå gåsehud.

Radiohead – «The Bends»
The Bends er i dag langt ifra min favorittplate fra Radiohead, men jeg kan ikke nekte for at det rykker litt i hjerterota når tittelsporet kommer.

Sander Strand Engens alzheimersliste:

Kanye West – «Lost In The World»
Denne er nok den enkleste. Vekker minner om å sykle på kryss og tvers av Oslo på sommerkvelden, den gang jeg hadde kondis til det. Et nydelig samarbeid mellom verdens beste produsent og Bon Iver.

The Naked And Famous – «Girls Like You»
Det fantes en tid da jeg hørte på nitti prosent hip-hop, og denne låten har regjert mest lyttet på Itunes siden da. Det er noe med den gjennomgående dronegitaren jeg elsker, og jeg kjenner meg uheldigvis litt igjen i tekstens bitterhet.

Daft Punk – «Digital Love»
Tror ikke jeg kunne klart meg uten noe Daft Punk. Den håpløse romantikken fra forrige låt bærer over, og denne låta definerer mye av ungdomsskolen for meg.

The Strokes – «Reptilia»
Godlåt fra da bandet fortsatt lagde bra musikk. Er ikke alt for øre-sprengende, men holdt for meg i sinna-på-verden perioden de fleste går gjennom.

Even Steines alzheimersliste:

Boomfunk MC’s – «Freestyler»
Det starta en gutt som hadde amerikanske foreldre på SFO da jeg gikk i andreklasse. På grunn av hans eksotiske bakgrunn ble han den naturlige hip-hop- og breakdance-eksperten i gjengen. Jeg husker fremdeles hvor stort inntrykk det gjorde da han satte ghettoblasteren på Turbo Bass og spilte «Freestyler».

Fats Domino – «Blueberry Hill»
Jeg satt og gråt i bilen til denne fordi jeg ikke ville dra på barneidretten.

System Of A Down – «Violent Pornography»
Denne hørte jeg først på min Nokia 6300, mottatt via bluetooth fra en perifer bekjent. Selv om nu metal-greia var litt brutal og fremmed for meg – Korn var direkte skremmende – ble «Violent Pornography» et slags gateway drug inn i metallverden.

Scooter – «One (Always Hardcore)»
Faren til en kompis av meg var ekte Scooter-fan, og hadde et par meterhøye høyttalere i en alt for liten stue hvor vi ofte hørte på «One». Som selvutnevnte rockegutter kjente vi nok på litt skyldfølelse når den blodharry technoen føltes så godt, men den dag i dag er det heldigvis hipt igjen.

- Annonse -