Tekst: Anne Lovise Finnøy,

Foto: Universal,

Publisert: 14.02.2018 19:09,

En liten valentinsgave fra meg til deg: Er du på vei inn i kinosalen for å se Fifty Shades Freed, er det bare å snu i døra.

Det er ingen skam i å unne seg et godt stykke film med romantikk og intriger. Man kan til og med ytre at Shakespeare bidro også med sitt stykke A midsummer night’s dream til sjangeren chick-lit. Det er heller ingen skam i å tolerere en dårlig film, for å nevne The Room blant mange. Fifty Shades Freed, på den andre siden, vil få deg til å skamme deg. Aller mest vil du skamme deg over at du har betalt penger for denne opplevelsen.

Det siste kapittelet i denne gråfargede trilogien er den gråeste, mest smakløste så langt. Inget aspekt av filmen ser ut til å fungere, eller bidra i noen som helst grad av underholdning. Serien baserte seg på E. L. James’ husmorpornografiske romaner, som satte fyr på internett med bilder av mennesker på metroen som satt og leste sex på papir åpenlyst. Dessverre ser det ut til at skaperne av filmen har glemt pornoen, og vi sitter igjen med bare husmoraspektet.

Det er jo forventet at filmene skulle toppe hverandre i antall scener på det «røde rommet», men realiteten er at for hver film har det blitt mindre. Siste film har kun to av disse “dampende” sekvensene publikum forventer. Regissør James Foley krydrer heller med flere semiplott som ikke skulle ha sett dagens lys, skamløs markedsføring av Audi og vibratorer, og en gjennomgående hyllest av radikal materialisme.

Det har tatt mange minutter med analyse og refleksjon for å identifisere noen form for moral i denne filmen. Det nærmeste er nok et forsøk på vranglære. De fleste i vår alder har vel nå forstått at man kan ikke forandre en mann. En leopard forandrer ikke flekkene sine over natt. Der har vi tatt grundig feil skal vi tro Anastasia (Dakota Johnson) og Christian (Jaime Dornan).

Til tross for semipsykopatiske trekk og et sterkt behov for å dominere andre kvinner, ga aldri Anastasia opp drømmemannen, og med rette. Fordi om du, lik hovedrollen i filmen, kan se bort i fra noen par kvaliteter, som å holde deg innestengt i en leilighet, putte rare latextobjekter i kroppen din, kan du også oppleve Askepottdrømmen: et slott i form av en dritlekker leilighet, hytte i Aspen, og et bredt utvalg av vibratorer.

Ikke ett minutt går uten at noe skurrer i denne filmen. I motsetning til de tidligere filmene hvor etiske problemstillinger rundt voldtekt og indirekte kvinnehat, satser Fifty Shades Freed på å skape et (særdeles lite suksessfullt) klimaks av alle ting et menneske ikke burde ønske seg. Masse penger gjennom ekteskap, en halveis luguber mann med et kontrollbehov, og en jobb man ikke har fortjent, er ikke en lykkelig slutt. Ved å knyte sammen alle løse tråder, og gjøre alle sammen fornøyd, sitter anmelder igjen til slutt med en dårlig smak i munnen.

- Annonse -